Melodi Friedrich Silcher Tekst Heinrich Heine Gjendiktet til norsk av Arne Garborg
Lorelei er i følge legenden navnet på jenta (elveånden) som synger så vakkert at mange skip forliser i Rhinen. Legenden forteller at hun var forelsket i en gutt som ikke ville ha henne (eller som var utro), og da hoppet hun i sjøen av sorg. Etter det synger hun sørgmodig etter sin kjære, og lokker menn i døden med sangen sin.
Lorelei (også skrevet Loreley) er også navnet på en 120 meter høy klippe på Rhinens høyre bredd som avgir ekko. Klippen ligger ved den smaleste delen av Rhinen mellom Sveits og Nordsjøen. En svært sterk strøm og skjulte klipper i vannet var tidligere årsak til mange forlis.
Eg veit kje kvi so det seg lagar,
at eg so sturen meg finn
ei segn i frå gamle dagar
vil ikkje ut meg or sinn
D'er svalt i lufti og kveldar, og
Rini rolegt renn;
um berghøgdi kveldglimen eldar:
solefallsglansen brenn.
Der sit den gåtefulle
bergdrosi, ven som ein vår;
det glitrar i pannegullet;
ho greider sit gullan hår
Med gullan kam ho det greider
og syng til det tonar i;
mend undersam draging seg breider
den magtfulle melodi
Varmt augo hjå siglaren blenkjer
ved syni der uppe seg tér;
han ikkje på berg-rivi tenkjer,
men berre mot høgdi ser.
Visst i den bårande dynjing
kjem båten og siglaren burt;
og dette hev med si syngjing
drosi Lorlei gjort.
Tekst: Arne Garborg
dros=jente
Loreley
File Not Found
Ich weiß nicht, was soll es bedeuten,
Dass ich so traurig bin?
Ein Märchen aus alten Zeiten,
Das kommt mir nicht aus dem Sinn.
Die Luft ist kühl und es dunkelt,
und ruhig fließt der Rhein,
der Gipfel des Berges funkelt
im Abendsonnenschein.
Die schönste Jungfrau sitzet
dort oben wunderbar,
ihr goldnes Geschmeide blitzet,
sie kämmt ihr goldenes Haar.
Sie kämmt es mit goldenem Kamme
und singt ein Lied dabei;
das hat eine wundersame,
gewaltige Melodei.
Den Schiffer im kleinen Schiffe
ergreift es mit wildem Weh;
er schaut nicht die Felsenriffe,
er schaut nur hinauf in die Höh‘.
Ich glaube, die Wellen verschlingen
am Ende Schiffer und Kahn;
und das hat mit ihrem Singen
die Lorelei getan.
Text: Heinrich Heine
Melodie: Friedrich Silcher
Norsk oversettelse
Jeg vet ikke hva det skal bety,
At jeg er så trist
Et eventyr fra gamle tider
det vil ikke forlate mitt sinn.
Luften er kjølig, og det mørkner, Og rolig flyter Rhinen; Det glitrer så fint på berget I aftensolens skinn.
Den skjønneste jomfru sitter Der borte så underbar (vidunderlig), Hennes gylne lokker stråler (glimrer), Hun grer sitt gylne hår.
Hun grer det med en gyllen kam, Og synger en sang dertil Den har en slik vidunderlig, Forlokkende melodi.
Skipperen i det lille skipet, Erkjenner det med ville ve (sorg); Han skimter ikke skjær og klipper, Han ser bare det høye berg.
Jeg tror bølgene vil slynge ham til slutten - både skipper og båt (han vil miste livet) det er det hun som med sangen sin Hun, Lorelei har gjort.
Engelsk gjendiktning
I know not what spell is enchanting,
That makes me sadly inclined,
An old strange legend is haunting,
And will not leave my mind;
The daylight slowly is going,
And calmly flows the Rhine,
The mountain's peak is glowing,
In evening's mellow shine.
The fairest maid is reclining,
In dazzling beauty there,
Her gilded raiment is shining,
She combs her golden hair;
With golden comb she's combing,
And as she combs she sings,
Her song amidst the gloaming,
A weird enchantment brings.
The boatman in his bosom,
Feels painful longings stir,
He sees not danger before him,
But gazes up at her;
The waters sure must swallow,
The boat and him ere long,
And thus is seen the power,
Of cruel Loreley's song.
Lyrics: Unknown
Norsk gjendiktning
Kvi vaknar dei kjenslor linne
Kvi græt det i sjela mi
Det duvar meg fram i minne
Ei segn frå fordums tid
No svalnar lufti mot kvelden
Og Rhin glid roleg fram
Nå gyllest i avdags elden
Tindar og bergetram
Ei hulder i yndeleg bunad
Der oppe i åsen står
Det blenkjer i sølgjer og kruna
Ho greier sitt gullan hår
Med gullkam ho håret greier
Og syng ein song attåt
Og tonen med velde sperier
Og eggar med undersam låt
Ein siglar på elvi blanke
I ørska mot høgdi ser
Den songen viller hans tanke
Han gløymer dei løynde skjer
Så søkk han i mørke båra
Og ingen han atter finn
Og såleis fekk Lorlei dåra
Mannen med songen sin
Lorelei
Tekst Heinrich Heine
Gjendiktet til norsk av Arne Garborg
Lorelei (også skrevet Loreley) er også navnet på en 120 meter høy klippe på Rhinens høyre bredd som avgir ekko. Klippen ligger ved den smaleste delen av Rhinen mellom Sveits og Nordsjøen. En svært sterk strøm og skjulte klipper i vannet var tidligere årsak til mange forlis.
Eg veit kje kvi so det seg lagar,
at eg so sturen meg finn
ei segn i frå gamle dagar
vil ikkje ut meg or sinn
D'er svalt i lufti og kveldar, og
Rini rolegt renn;
um berghøgdi kveldglimen eldar:
solefallsglansen brenn.
Der sit den gåtefulle
bergdrosi, ven som ein vår;
det glitrar i pannegullet;
ho greider sit gullan hår
Med gullan kam ho det greider
og syng til det tonar i;
mend undersam draging seg breider
den magtfulle melodi
Varmt augo hjå siglaren blenkjer
ved syni der uppe seg tér;
han ikkje på berg-rivi tenkjer,
men berre mot høgdi ser.
Visst i den bårande dynjing
kjem båten og siglaren burt;
og dette hev med si syngjing
drosi Lorlei gjort.
Tekst: Arne Garborg
dros=jente
Loreley
Dass ich so traurig bin?
Ein Märchen aus alten Zeiten,
Das kommt mir nicht aus dem Sinn.
Die Luft ist kühl und es dunkelt,
und ruhig fließt der Rhein,
der Gipfel des Berges funkelt
im Abendsonnenschein.
Die schönste Jungfrau sitzet
dort oben wunderbar,
ihr goldnes Geschmeide blitzet,
sie kämmt ihr goldenes Haar.
Sie kämmt es mit goldenem Kamme
und singt ein Lied dabei;
das hat eine wundersame,
gewaltige Melodei.
Den Schiffer im kleinen Schiffe
ergreift es mit wildem Weh;
er schaut nicht die Felsenriffe,
er schaut nur hinauf in die Höh‘.
Ich glaube, die Wellen verschlingen
am Ende Schiffer und Kahn;
und das hat mit ihrem Singen
die Lorelei getan.
Text: Heinrich Heine
Melodie: Friedrich Silcher
Norsk oversettelse
At jeg er så trist
Et eventyr fra gamle tider
det vil ikke forlate mitt sinn.
Luften er kjølig, og det mørkner,
Og rolig flyter Rhinen;
Det glitrer så fint på berget
I aftensolens skinn.
Den skjønneste jomfru sitter
Der borte så underbar (vidunderlig),
Hennes gylne lokker stråler (glimrer),
Hun grer sitt gylne hår.
Hun grer det med en gyllen kam,
Og synger en sang dertil
Den har en slik vidunderlig,
Forlokkende melodi.
Skipperen i det lille skipet,
Erkjenner det med ville ve (sorg);
Han skimter ikke skjær og klipper,
Han ser bare det høye berg.
Jeg tror bølgene vil slynge ham
til slutten - både skipper og båt (han vil miste livet)
det er det hun som med sangen sin
Hun, Lorelei har gjort.
Engelsk gjendiktning
That makes me sadly inclined,
An old strange legend is haunting,
And will not leave my mind;
The daylight slowly is going,
And calmly flows the Rhine,
The mountain's peak is glowing,
In evening's mellow shine.
The fairest maid is reclining,
In dazzling beauty there,
Her gilded raiment is shining,
She combs her golden hair;
With golden comb she's combing,
And as she combs she sings,
Her song amidst the gloaming,
A weird enchantment brings.
The boatman in his bosom,
Feels painful longings stir,
He sees not danger before him,
But gazes up at her;
The waters sure must swallow,
The boat and him ere long,
And thus is seen the power,
Of cruel Loreley's song.
Lyrics: Unknown
Norsk gjendiktning
Kvi græt det i sjela mi
Det duvar meg fram i minne
Ei segn frå fordums tid
No svalnar lufti mot kvelden
Og Rhin glid roleg fram
Nå gyllest i avdags elden
Tindar og bergetram
Ei hulder i yndeleg bunad
Der oppe i åsen står
Det blenkjer i sølgjer og kruna
Ho greier sitt gullan hår
Med gullkam ho håret greier
Og syng ein song attåt
Og tonen med velde sperier
Og eggar med undersam låt
Ein siglar på elvi blanke
I ørska mot høgdi ser
Den songen viller hans tanke
Han gløymer dei løynde skjer
Så søkk han i mørke båra
Og ingen han atter finn
Og såleis fekk Lorlei dåra
Mannen med songen sin
Norsk gjendikting: Nils Økland d.e.
Video